– En sentral utfordring i Distrikts-Norge er å finne nye fellesskap, sier Arild Eriksen til Plan tidsskrift.
Lørdag 4. mai lanseres boka Metodar for Nordøyane, et undersøkende skrift om landskap, geologi og lokalsamfunn i en bygd forandret av vindkraft og fraflytting. Utgangspunktet var et samarbeid satt i gang av Longva kunstnerresidens på Flemsøya, også kjent som Skuløya. De deltakende ønsket blant annet å benytte seg av den samtalebaserte metoden Eriksen brukte under Ocean-utstillingen på Bergens kunsthall i 2021. Da satte arkitekten i stand en samtale på Dokken i vestlandshovedstaden og meningsutvekslingen ble til utgivelsen Hva vi lagde ved sjøen.
– Hva vi lagde ved sjøen handlet helt konkret om hvordan havneområdene over hele landet bygges ut til boligområder og kontorbygg, mens aktivitetene som tradisjonelt har funnet sted der, verft, produksjon, logistikk og annet har blitt borte. Hva skjer når de forsvinner? I senere tid har disse forlatte havnebygningene blitt brukt av kunstnere, som Havnelageret i Bergen. I dag er det en maurtue av forskjellige type atelierer, verksteder, lager for asiatiske matbutikker og forskningsfartøy. En salig blanding. Jeg argumenterte for at et slikt sted har en egenverdi, en kvalitet i seg selv.
Metodar for Nordøyene sirkler også rundt ressursutnyttelse i Distrikts-Norge, nærmere bestemt øygruppen Nordøyane nord for Ålesund.
– Vi trakk linjer til assosiasjonstiden fra midten til slutten av 1800-tallet. Vi satte i stand et samtalelag, som jeg forteller mer om i boka, og arrangerte en samtale i et naust.
Samtalen ble transkribert og fungerer som en gjennomgående tråd i boken.
– I tillegg kommer mindre tekstprosjekter, hvor mitt bidrag er en tekst om samtalen i stedsutvikling, der jeg trekker paralleller til social practice-kunst og sosiokulturell stedsanalyse. Det er lange linjer, sånn sett.
En av mange grunner til å samskape distriktsutvikling er at mange kommuner og småsteder mangler ressurser til å lage gode og forankrede strategier for utvikling.
– For å oppmuntre folk til å flytte dit eller bli boende der.
Tekstsamlingen rommer blant annet geologisk-filosofiske spekuleringer om øygruppens opphav og tanker om historisk ressursbruk og nyttiggjørelse av vind, tang og tare. Og et bidrag om å flytte «hjem» til distriktet.
– Og en viktig funksjon i alle lokalsamfunn er biblioteket. Samtalelagene, måten man snakket om stedsutvikling på slutten av 1800-tallet var en kooperativ praksis, og mange av lagene ble det som kaltes leselag. De la grunnlaget for folkeboksamlingen – forløperen til dagens bibliotekordning.
– Det er så mye dybde i denne materien. Samtaler om boksamling og steinsamling, en tekst om tang og tare. Boken i seg selv må nok oppleves, det er nesten umulig å beskrive kompleksiteten i den.
Hva med selve Nordøyane? Hva slags samfunn er det?
– Et sted som må håndtere med typiske problemer i Distrikts-Norge: Fraflytting, tomme hus, kommunesammenslåing, funksjoner som flyttes. Utfordringen er hva de skal leve av. Hva med partnerne til de som er sysselsatte i primærnæringen? Er det nok arbeidsplasser og har de bredde? Men samtidig preges Nordøyane av naturressurser, ressurssterke folk med variert kunnskap, og mulighet for å finne rimelig bolig.
På Nordøyane finnes det tradisjoner for nettopp samtalelag.
– Folk i lokalsamfunnet samskapte et lokalt næringsliv. Dette handler artiklene om, og vi trekker paralleller til det grønne skiftet: Hva skal vi leve av, og hvilken rolle skal distriktene ha?
Det dreier seg også om hvordan folk skal bo.
– Jeg er glad i temaet boligmangfold. Her bor folk på gård, det er større avstander og få landsbyer og fellesskapsstrukturer. Det er noe mange uttrykker et ønske om å vende tilbake til.
– Vi må tenke nytt rundt fellesskap i kommunene. Enten det handler om spekulative idéer som å flytte hus tilbake i klyngetun eller starte bofellesskap. Levekårsundersøkelser for bønder avdekker mange psykiske problemer, ofte på grunn av vanskelig økonomi, men de er ofte også alene om veldig tunge oppgaver. Hvis bondeorganisasjonene skulle tatt det på alvor burde de sett på muligheter for å bidra til å skape nye fellesskap, som familier som kan gå sammen om å drive gå Lage et fremtidsbilde og strekke seg for å komme dit.
Hva tenker du om den generella ståa i kommunenorge i dag? Hvor typisk er Nordøyane?
– Det er jeg nok ikke den rette til å uttale meg om skråsikkert. Men kommuner lar stedsspesifikk næring og ressursutnyttelse forsvinne, det skjer over hele Norge. Kommunene klarer ikke være drivkraft i slike prosesser. Det er den ene siden. Den andre er at stedsutviklingen i kommunene i liten grad skjer i henhold til ønsker om hvordan man skal bo og leve sammen. Det handler mer om hvor mye boligmasse og parkeringsplasser det er mulig å bygge. Mindre om fremtiden til de som bor der og ønsket om å være et attraktivt sted å bo. Det er gjerne vanskelig å holde på folk, det ofte for snevert utvalg av arbeidsplasser og tilbud. Så flytter folk, det blir vanskeligere å holde skolen gående, så legges den ned og vi har en ond sirkel.
Hvilke politiske løft kunne snudd utviklingen?
– Diskursen må dreie seg mer om hva som skaper mangfold, bolyst og fellesskap. Folk må treffe hverandre og samarbeide. Mange steder kan eldre få mulighet til å bo i bofelleskap, hvor de har leiligheter, men deler mange funksjoner med andre i samme alder, gjerne det som kalles «andre halvdelen av livet». Det gjelder også småbarnsfamilier, vi må ut av den stereotypiske tankegangen om boformer. Lokalsamfunnene må se på egne lokale ressurser og utvikle næring i form av kooperativer og fellesskap, i stedet for å være en sitting duck som bare venter å bli skutt av en laksemilliardær som vil lage landbasert oppdrett.
Metodar for Nordøyane er finansiert ved hjelp av midler lokalsamfunnsordningen i Koro – Kunst i offentlige rom, og lanseres på nettopp Nordøyane. Eriksen tror boken kan inspirere også de som arbeider med samfunnsplanlegging i små kommuner.
– Planleggere i mindre kommuner som vil tenke nytt om retninger og veier videre om kommuneplanlegging og næringsutvikling, kan ha glede av å lese boka. Uttrykket er relativt smalt, men det er ikke spesielt tungt å lese samtaler. Boken er en god blanding av formidlingsformer. Den henvender seg også til kunstverdenen, men har en folkelig forankring i samtalene som har foregått på øya.
Før lørdagens lansering skal Eriksen plukke snegler på Nordøyanes strender.
– Alle skal lage retter basert på lokale ressurser og jeg har et godt minne fra matvognene på det store Jemaa el-Fnaa torget i Marrakech: Ghoulal-sneglesuppe. Datteren min på seks holder på å kaste opp hver gang jeg nevner det. Vi får se hvor godt det blir. Jeg sliter litt med å få tak i lakrisrot.
Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.
Arvid Strand reagerer på ensidig negativ framstilling av Rykkinn i siste nummer av Plan.
Uenighet om Rykkinn: Forfatter Bård Torgersen svarer på kritikken fra Arvid Strand.