Gjennom koronakrisen blir mange latente aspekt ved samfunnet plutselig manifestert. Et av disse, er betydningen av hyttelivet. Hyttebyggingen viser ikke bare at «fjellandsbyer» har vokst seg til, men også at byen henger tett sammen med landet. I denne teksten vil vi reflektere over hvordan koronakrisen åpner opp for om det er på tide med en revurdering av dagens hyttepraksis.
Hyttelivet, som vi vanligvis forbinder med det motsatte av bylivet i form av natur og det landlige, er i virkeligheten også er en driver i urbaniseringsprosesser. Vi tar hyttedebatten på ordet og forsøker i denne teksten å komme bak teppet av sterke følelser og polariserte fronter til spørsmål om hyttekulturen på lengre sikt må over i et annet spor. Vi mener at hyttedebatten fortjener å settes inn i et større byutviklingsperspektiv. Sagt med andre ord, hyttedebatten, til tross for hvordan den har oppstått, kan gi oss innsikt i hvordan vi tenker på hva som er by. Dagens akutte situasjon setter søkelyset på at by og land ikke er adskilt, men tett sammenvevd. Vi vil hevde at diskusjonen omkring hyttefolket egentlig er diskusjonen om norsk urbanitet.
Hyttefolket har slått fast at livet på landsbygden er å foretrekke når virus herjer i den tette byen. Hyttefolket har skrevet seg inn i historien om koronaviruset og vil bli husket. De har erobret spalteplass der de retter skarp kritikk til myndighetene og hyttekommunene som ikke tar ansvar i krisetider. De spør seg selv om de ville ha investert i hytta hvis de visste at bruksbegrensninger kunne komme?
Hyttefolket har med dette provosert det hytteløse folket (ja, vi finnes), de har provosert hyttekommunene med sin adferd og aktivert høyeste politiske nivå. Det er ikke hverdagskost at en minister går ut og skriver et åpent, personlig brev som motsvar til en av de mest oppgitte av dette folket. Heller ikke at Heimevernet settes inn for å sikre at hyttefolket drar der de hører hjemme, nemlig tilbake til byen. Forbud mot opphold på hytte i annen kommune enn den en bor i er nå en realitet, og forlengelsen av tiltakene mot Korona har blitt utvidet til å vare over påsken. Adele Matheson Mestad, direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, mener regjeringens inngrep i hyttefolkets hyttebruk kan være i strid med menneskerettighetene. Restriksjonene har igangsatt en mangefasettert og interessant debatt som åpner for å undersøke nærmere sammenhenger mellom norsk hyttekultur og urbaniseringsprosesser utover de velkjente om fritidsboligens konsekvenser for natur- og kulturlandskap.
«Den norske hytta er en del av vår nasjonale identitet» skriver Miljøverndepartementet i en veileder om fritidsbebyggelse fra 2005. Videre står det i innledningen;
«Stadig flere får anledning til å realisere sine hyttedrømmer. For mange gir dette muligheter for friluftsliv og kontakt med naturen. Vi ser en jevn økning i antall nybygde hytter pr. år. Hyttene blir stadig større og mer komfortable, og hytteområdene får høyere standard. Bruken endrer seg også, og mange bruker fritidsboligen både som sin andre bolig og som arbeidsplass».
Og her mener vi at mye av forklaringen på hyttebråket ligger. Standarden på hytter har etterhvert nærmet seg primærboligene. Denne utviklingen til dagens moderne hyttebruk er delvis drevet av lovverk og selvfølgelig av bedre privat økonomi. Hadde de norske hyttene vært trange, uten strøm og vann ville ikke nødvendigvis utfarten på jakten etter smittefrie boforhold hadde vært like stor. Som en litteraturgjennomgang av forskning på hyttebygging slår fast, «er det sterk sammenheng mellom standard og bruk».
I 2019 var gjennomsnittsstørrelsen på en hytte som ble bygd i bruksareal oppunder 100 kvadratmeter ifølge SSB, det vil si at med noen unntak gjelder de samme byggetekniske kravene som til vanlige boliger. Kun hytter under 70 kvadratmeter kan bygges uten å fylle alle normalkrav (jf. §14-5 TEK10).
Saken er at hytteutbygging ikke kan skilles ut som frittstående fenomen innrammet av lokale kommunegrenser. Hyttelivet foregår ikke i et vakuum. Stedene Hemsedal, Geilo og Ustaoset forstås som tilhørende til det vi kan kalle Oslo og Bergens omland, eller regioner. Spørsmålet er hvordan hyttekommunene skal rigge seg for en tilreisende innbyggergruppe? Og motsatt, hvilke forpliktelser kan kommunen forvente av den samme gruppen? Teoretisk kan du innenfor normale rammer oppholde deg 49.9 % av tiden din på hytta uten krav om bruksendring til helårsbolig. I praksis godt illustrert i en hytteannonse slik; Familien Trenum/Lundeberg bruker hytta mye, også til hjemmekontor. Første året talte de totalt 130 døgn på hytta.
Som Terje Skjeggestad, Kjell Overvåg, Tor Arnesen og Birgita Ericsson skrev i Plan i 2009, var det en tendens på 1990-tallet henimot «fjellandsbyer». Men de peker også på en annen tendens. Hyttene i Norge er del av hva de kaller en «rekreativ pendling», hvor familier pendler mellom de ulike delene av sine «flerhushjem». Forskerne kaller dette «rekreativ byspredning» og skriver:
«Innafor en radius av 200 km i luftlinje fra Oslo sentrum er det i alt vel 190.000 hytter, hvorav vel 60.000 har eiere bosatt i de 12 kommunene som utgjør tettstedet Oslo (Overvåg og Arnesen 2007). Denne «Stor-Oslo»-regionen skaper og forutsetter en betydelig biltrafikk»
Med andre ord, hyttene i Norge er del av en urbaniseringstendens. Ikke bare etableres det byer på fjellet, men urbaniseringen fjerner skillet mellom by og land, det rurale urbaniseres, blir en del av byen. Dette er, mildt sagt, det motsatte av dagens ønskede politikk som det er konsensus om, om kompakte byer.
Det er ikke et nytt fenomen at byfolket rømmer den tette byen i vanskelige tider. Litterært er kanskje Giovanni Boccaccios Dekameronen fra 1350-tallet særlig kjent. Boken handler om en gruppe rike florentinere som forlater byen for å unngå å bli smittet av pesten. Nærmere vår tid og vår hverdag, var det mange familier i Norge som under andre verdenskrig flyttet midlertidig ut av de store byene og etablerte et hverdagsliv på hyttene.
Det som skjedde etter krigen var at flere av hytteområdene som hadde fungert som midlertidige bosteder gradvis ble transformert til permanente boligområder. Hyttene ble bygd om og bygd på, veier, vann og avløp ble løst provisorisk og etterhvert ansett som fullgode for permanente boligområder. Søreide, som ligger om lag tjue minutters kjøring utenfor Bergen sentrum, illustrerer hvordan hyttene historisk har spilt en rolle i byenes utvikling. Her utviklet flere hytteområder seg til permanent beboelse og bidro til oppbyggingen av en moderne bydel med lokale arbeidsplasser, butikker, skole, kirke, barnehager, helsetjenester og eldreboliger. For de helt by- og tettstedsnære fritidsbebyggelse er denne typen urbanisering fortsatt kjent og relevant. De nybygde hyttene med høy standard har derimot en annen rolle i urbaniseringsprosesser. Nore Uvdal kommer ikke til å bli en del av Oslos byggesone, men oslofolk kan komme til å bli innbyggere av Nore Uvdal. Mediene har rapportert om dramatisk økning av innsendte flyttemeldinger til hytter, noe som kan tyde på at hyttefolket er villig til å gå langt for å sikre sin rett. Myndighetene svarer iskaldt med å legge all behandling av flyttemeldinger og bruksendringer til side. Et virus har satt søkelyset på utfordringer som følger av at mange kommuner har bygget by på fjellet. Da ikke forstått som hyttelandsbyer, men forstått som at urbane hverdagslige livsformer bokstavelig talt finner sted i hytter utenfor byer og tettsteder. For å tilpasse politikk, lovverk og forvaltning må vi forstå bedre hva den nye hyttekulturen innebærer.
Problemet er ikke at folk vil være i naturen, problemet er at de vil være der på samme måte som i byen. Disse forventningene og kravene setter myndighetene i skvis. Den aktuelle hyttedebatten indikerer at hyttefolket skal ha i både pose og sekk, både tilgang til fri natur og det grisgrendte, samtidig som nødvendige tjenester skal være tilgjengelige. Hva om myndighetene sa ok, vær på hytta, men du må greie deg selv om du blir syk? Et slikt utsagn ville underbygge en forventning om at hyttene ikke skal være en utvidelse av hjemmet. Er du på hytta er du også avskåret fra infrastruktur. Kan vi se for oss at hyttekulturen omdirigeres i en retning av et enklere liv som nettopp ikke er en blåkopi av byens? Kan vi utfordre det private eierskap og utvikle mer kollektive former for fritidsbebyggelse? De nyutbygde hyttene i Hemsedal og andre steder er definitivt ikke off-grid. Når de norske hyttene i komfort, størrelse og standard er på nivå med en helårsbolig, oppløser de hyttelivet slik vi har kjent det.
I motsetning til utviklingen i etterkrigstiden, der hyttene ble transformert til primærboliger er tendensen i dag at nybygde hyttene inngår i den private boligporteføljen som en nesten likeverdig bolig nummer to og tre. Hytta er et sted mange forventer å tilbringe mye tid. Her ligger den reelle utfordringen som myndigheter og hyttekommuner må ta inn over seg. Hytter slik de godkjennes og bygges etter dagens lov- og plankrav gjør at de egner seg godt som deltidshjem, altså for en mer permanent beboelse i perioder, også utenom ferier.
Vi vil hevde at det er godt dokumentert at hytta er mer enn en fritidsbolig. Som sagt er hytta rett og slett et deltidshjem og i mindre grad en fritidsbolig til bruk i kun ferier. Er denne utviklingen gjennomtenkt og villet? Ekstensiv hyttebruk kan utløser krav om å ta konsekvensene slik forskeren Tor Arnesen tar til orde for i sin kronikk; «Koronakrisen bør sette fart på utbygging av infrastruktur i hytteområder». Han nevner «flerhushjemmene» og skriver om den høye standarden på hyttene: «Dette er i utgangspunktet bra for både byen og bygda – selv om blant annet arealbruk og mobilitet gir utfordringer.» Men en slik argumentasjon kan lede til ytterligere urbanisering og nedbygging av natur- og landskapsområder. Behovet for kortreist ferie er allerede på bærekraftagendaen, slik sett er hytteliv et godt alternativ, men det betyr ikke at saken er løst. Når hyttene legges inn i likningen om bærekraftig byutvikling strekkes strikken. For hvor virksomme er egentlig bærekraftkravene om at vi skal bo tettere og trangere i byen dersom moderne hyttebruk holdes utenfor? I et forsøk på å begrense byens arealkonsum som ligger bak ideen om fortetting spiller hyttebruk en rolle. Utvilsomt vil en befolkning som hyppig alternerer mellom ulike bosteder ikke bare legge press på infrastruktur og natur, men i grunnen reise spørsmål om hvor mye privat boareal en husstand skal beslaglegge. I et utvidet boarealregnskap trekker hyttene opp. Burde vi legge opp til en utvikling hvor enkelte i samfunnet mangler bolig, mens andre har et overforbruk av bolig? Et forbruk som attpåtil spiser opp land og dermed truer artsmangfold, som nettopp Naturpanelet i FN mener er et vel så stort problem som klimakrisen. Vi spør kan det tenkes at den private hyttens tid er forbi?
I dag er hyttebruk bybruk, og bybruk er hyttebruk, eventyret om bymusa og landmusa, om du husker det, er koselig, men definitivt utdatert. By og land må forstås i sammenheng, hytteutbygging er byutvikling. Hytteliv er ikke forbeholdt privatlivets fred og det kan stilles kritiske spørsmål ved dagens hyttebruksmønster. Vi vil hevde at det siste er nettopp den muligheten koronakrisen har gitt, nemlig å bruke «hyttedebatten» aktivt til en diskusjon om dagens hyttepraksis bør revurderes.
Stedsidentitet og transformasjon av industriområder: Kamyren i Moss koker ikke lenger, men det koker rundt den.
Arvid Strand reagerer på ensidig negativ framstilling av Rykkinn i siste nummer av Plan.
Uenighet om Rykkinn: Forfatter Bård Torgersen svarer på kritikken fra Arvid Strand.
I Norge har vi den unike muligheten å leve spredt. Trist utvikling med fortetning de siste 10 årene. Alle må jo ikke bo i Oslo sentrum. Hvis man tenker krig og beredskap, så er det veldig bra å kunne ta frem geriljastrategien. Når fortetningen fortsetter blir vi mer og mer sårbar over for all slags trusler.
Hva er problemet med å bli syk et annet sted enn der vi bor? Vi har vel nok av transportmidler i dette landet. Flaskehalsen er vel sykehusenes kapasitet, ikke transportmidlene. Dette er krig. La Forsvaret hjelpe til med transport, som om det var sånn annen krig.
Fint skrevet, bra å sette fingen på noen av paradoksene vi omgir oss med, det er mye som tydeliggjøres nå.
Her er vår situasjon – for å vise at eksemplene kan være mangeslungne: Vi er fire personer som bor på 88 kvm i bygård, har 22 kvm rehabilitert uthus på øyene, 38 kvm leilighet som vanligvis nås med tog på fjellet, til sammen 148 kvm : 4 = 37 kvm på hver. Smått er godt, some like to keep the kvadratmeters hot!
Interessante, gode og betimelige refleksjoner i denne artikkelen. I store deler av det rurale Nord-Norge bygges det få hytter, sammenlignet med Sør-Norge. Det er langt mellom hyttefelter som eser ut. I stedet kjøper folk som er bosatt i byen opp boliger på landsbygda, som er langt billigere enn det det koster å bygge hytte. Det bidrar til boligmangel i mange rurale kommuner. Grunnene er at boligmarkedet utenfor byene har så lave priser at det er risikabelt å bygge bolig.
Hei! Så ikke denne kommentaren før nå – helt enig! Det kunne vært gøy å skrive en mer utførlig sammenligning mellom nord og sør, med mindre du ikke allerede har gjort det! 🙂