Øystein Hvamen Rasmussen er kommunalt ansatt bybonde i Oslo. I år har han gått inn i sin andre vekstsesong på Losæter, mellom sjøen og bilveien i Bjørvika.
Denne forsommerdagen står planter i full blomst over hele området, og bybonden kan fortelle at noen nylig har stjålet med seg en cordonklokke, også kjent som fattigmanns-ginseng, hele planta med rota og alt har de gravd opp og tatt med seg.
Losetær har, som samfunnet forøvrig, vært preget av korona-pandemien til langt uti mai, og det har ført til at folk som vanligvis kommer for å delta i dugnadsarbeid holder seg unna. Men to nylig ansatte sesongarbeidere har hjulpet veldig for å holde hjulene i gang, kan Rasmussen berette. Selv er han eneste fast ansatte.
– Vi pleier å ha dugnader hver onsdag, og de er og blitt hardt rammet. Vanligvis kommer folk og jobber mellom klokka tolv og sju. Først er det frivillige arbeidsdager, og så er det middag etter endt økt, men middagene og sosialiseringen er det blitt lite av, og det hjelper heller ikke, sier Rasmussen.
Men det er ikke bare de som er aller mest entusiastisk og gira på vegne av utrydningstruede kornsorter eller jordhelse som kommer. Det er overvekt av folk som snakker norsk med utenlandsk aksent og unge kvinner i år.
– Losæter er et sammensatt konsept, og det er mange flere som følger med på sosiale medier og slikt enn det er som holder på aktivt. Og det er bra, det å få flest mulig folk inn på området her ville ikke vært forenlig med det vi holder på med, sier Rasmussen.
– Dette er en kulturinstitusjon på samme måte som Munch-museet, Deichman og Operaen, som skal romme mye.
Bybonden forteller at også er kommet en del folk fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås for å gjøre research til masteroppgavene sine.
– Vi er kanskje også blitt litt utstillingsvindu for bevegelsen knytta til regenerativt landbruk i Norge, sier Rasmussen.
«Regenerativt landbruk» er en samlebetegnelse for ulike teknikker for å dyrke jorda på en måte som både skal bedre jordhelsa og være mer klimavennlig – se også faktaboks.
– Det burde vært arealer som tilsvarer Losæter i hver bydel. Det er et veldig sosialt opplegg. Det å møtes for å lage mat er noe av det viktigste vi driver med, både i betydningen her på Losæter og for folk generelt. Det er noe med dette med å spise, drite og sove, det er noe vi alle må. Men det er det som er å spise sammen som er best egna til å skape de sosiale opplevelsene.
Om bybonden har en riktig dårlig dag, kan likevel entusiasmen for jordbruket dale.
– Er jeg i skikkelig dårlig humør, kan jeg tenke på jordbrukssamfunnet som roten til alt ondt, at det var bedre før man fikk ideen om eierskap til land, konflikter om de beste arealene og produsenter på bygda og forbrukere inne i byene. Det er et tveegget sverd, som så mye annet. Det var sikkert nok av konflikter i jeger- og sankersamfunnet også.
Dette skriver Store Norske Leksikon om jordbrukets opprinnelse: «I Egypt ble jordbruket, grunnlagt på vanning, innført for minst 6000–7000 år siden. Vanning dannet grunnlaget for jordbruket hos alle de gamle kulturfolkene i Babylonia, India og Kina. I de nordiske landene dannet inngjerdet husdyrhold grunnlaget i utviklingen av jordbruket. Dyrene måtte ha vinterfôr, noe som etter hvert førte til dyrking av fôrvekster.»
Men mye mekanisering, produktutvikling og, som det heter i jordbrukspolitikken, strukturrasjonalisering er skjedd siden den gang.
LES OGSÅ: Ottar Brox: – Gi fiskeressursene tilbake til kystbefolkningen, og fyll husene som står tomme
– Jordbruket er blitt et slags monster. Losæter er også et slags monster: Dyrking, formidling, matkultur, sosialt samvær – mange ting på én gang, sier Rasmussen.
Matkultur og et et gastronomisk perspektiv er også viktig for bybonden. Selv om prosessen med å få planter til å spire eller dyr til å vokse er givende, stopper det ikke der. Rasmussen sier han kan få gåsehud og tårer i øynene av å spise god mat. Derfor er det å utvide Rema-, Kiwi- eller Prix- hverdagen til folk en sentral del av Losæter-prosjektet.
Losæter er dessuten et testfelt for konseptet «spiselig park». Mange som går forbi tenker: «Kan jeg gå inn her?». Og ja, det kan du. Tidligere hadde enkeltpersoner sine egne parseller på Losæter, men denne ordningen ble avskaffet i fjor.
– Vi trenger ikke tjene penger. Det gir en stor frihet. Om vi mister all ripsen ett år, kan vi ganske enkelt lære av det. Slik sett er Losæter et genialt sted for å erfare uten at det må ha noen åpenbar plan eller effekt på forhånd, sier Rasmussen.
– I tillegg er det skritt i retning av at man snakker reelt om hva offentlige rom skal brukes til. Det er det offentlige som står bak Losæter, og det skjer nok mye på grunn av dagens politikere i Oslo, men vi må prøve å tenke partinøytralt og nå ut til så mange grupper i byen som mulig.
– Når temaet er urbant landbruk, blir det ofte snakk om å dyrke grønnsaker på takene av høye hus. Ønsker bybonden at det skal dyrkes rotgrønnsaker på toppen av alle høyhusene i Oslo?
– Personlig har jeg ikke så lyst til å dyrke på flate tak i byen, og det handler om mange ting. Ett poeng er at det krever veldig mye kunnskap og kompetanse for å få det til, og det er slett ikke sikkert at det er en fornuftig bruk av ressurser. Hvor skal jorda komme fra? Hvor skal næringa til plantene komme fra? Frøene? Vannet? Hvem skal spise denne maten om den blir kjempedyr å produsere?
Bybonden er heller ingen stor tilhenger av begrepet «urbant landbruk».
– Mange snakker om «urbant landbruk» som om det er noe fullstendig annet enn landbruk på bygda. Men det vi driver med her, er å få mest mulig ut av den jorda, de plantene, og de næringsstoffene vi har. Vi kan ikke brødfø veldig mange med de mellom to og fire tonnene mat vi dyrker her, sier Rasmussen.
Selv bor bybonden utafor Oslo. Litt i Fredrikstad og litt på et gårdsbruk like på andre siden av svenskegrensa. Han er opptatt av utveksling mellom by og bygd.
– På Losæter praktiserer vi som nevnt i all hovedsak regenerativt landbruk. Vi lærer av de dyrkningspraksisene som bønder på bygda holder på med, og så er jeg sikker på at det vi gjør her kan ha stor overføringsverdi til dyrking av mat i større skala andre steder.
Det kommer til å regne mer. Ledningsnettet klarer ikke å ta unna vannmassene. Hvordan kan dette håndteres?
Hav Eiendom ber om innspill fra innbyggerne til hvordan Grønlikaia i Oslo skal bli i framtida. – Da Fjordbyen ble planlagt for snart 20 år siden, var det stor avstand fra det arkitektene jobbet med og folks bevissthet. Nå som området har tatt mer form, begynner bevisstheten hos innbyggerne å bli mye tydeligere, og da følger engasjementet med, sier Henning Sunde i Rodeo arkitekter.
Stemmer det at Losæter skal legges ned når nesten av Bispevika skal bygges ut?
Det har jeg ikke hørt noe om, i hvert fall